Redningstjenesten - Hovedredningssentralene

Denne siden og de ulike fanene under viser informasjon om denne enheten og data tilknyttet denne enheten fra Forvaltningsdatabasen. Forvaltningsdatabasen er en grundig og detaljert kartlegging av organisering og endring av den norske statsforvaltningen fra 1947 - d.d. Fanen "Lenker" inneholder eventuelle lenker til eksterne ressurser.

Denne siden viser endringshistorien til denne enheten.

01.01.1975* Nyopprettelse

Navn: Redningstjenesten - Hovedredningssentralene
Kort navn: Redningstjenesten
Tilknytningsform: Andre ordinære forvaltningsorgan
Administrativt nivå: Høyeste nivå
COFOG: 02 Forsvar
Type enhet: Gruppe
Lokalisering: -1

Norsk redningstjeneste utøves gjennom et samvirke mellom offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper som har egnede ressurser for hjelpetjenesteformål.
Hovedredningssentralene har det overordnede operative ansvar ved søk- og redningsaksjoner. Den operative koordinering av aksjoner, skjer enten direkte fra en av de to hovedredningssentralene (HRS) som er lokalisert i Bodø og på Sola ved Stavanger, eller gjennom en av de 28 lokale redningssentraler.
Ansvarsområdet mellom HRS Nord-Norge og HRS Sør-Norge deles på 65 grader nord – langs grensen mellom Nord Trøndelag og Nordland Fylke.

Nærmere om tjenesten:
Redningstjenestens organisasjon og virkeområde er regulert i «Organisasjonsplan for redningstjenesten», fastsatt ved kongelig resolusjon 4. juli 1980.
Den mest brukte definisjon av redningstjeneste er: «den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak.»Etter organisasjonsplanen har Justisdepartementet ansvaret for den administrative samordningen av redningstjenesten. Hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler har ansvaret for den operative samordningen av redningstjenesten. Organisasjonsplanen er bygd på tre hovedprinsipper - samvirke, koordinering og integrering. Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper med egnede ressurser til redningsinnsats. Politiet er utpekt til å koordinere innsatsen i ulykkestilfeller. Tjenesten er integrert, dvs. at den omfatter alle typer redningsaksjoner ( sjø-, land- og flyredning).Redningstjenesten har et to-trinns ledelsesapparat som består av to hovedredningssentraler (en for Sør-Norge med ansvar syd for den 65. breddegrad, og en for Nord-Norge) og 55 lokale redningssentraler (identiske med politidistriktene og sysselmannstillingen på Svalbard).

Ved større lufthavner og enkelte militære flystasjoner finnes 16 underordnede flyredningssentraler. Disse har ansvaret for å igangsette søk- og redningsaksjoner så snart et fly er meldt savnet, og lede aksjonen inntil ansvaret kan overtas av hovedredningssentralene eller den aktuelle lokale redningssentral.Det står omfattende ressurser til rådighet for norsk redningstjeneste. Tilgjengelige ressurser deles normalt inn i tre hovedkategorier: offentlige ressurser, frivillige organisasjoner og private selskaper. Av de offentlige ressursene er redningshelikopterressursen blant de mest benyttede.Historikk;Justisdepartementet tok etter flere store ulykker bl.a. M/F Skageraks forlis i 1966, opp spørsmålet om hvordan Norge kunne etablere en redningshelikoptertjeneste. Alternativene stod mellom utnyttelse av allerede eksisterende helikoptre eller anskaffelse av nye. Det ble i første omgang inngått en leiekontrakt med det private selskapet Helikopter Service A/S om at selskapets tre helikoptre skulle stå til begrenset disposisjon for den offentlige redningstjeneste med stasjon på Forus ved Stavanger (St. prp. nr. 34 1968-69).

I St. prp. 1. tillegg nr. 1. (1969-70) ba Justisdepartementet om bestillingsfullmakt for kjøp av 3 helikoptre til bruk for sjøredningstjenesten. De tre redningshelikoptrene var ment som første del av en etappevis oppbygging av en landsdekkende norsk redningshelikoptertjeneste som totalt skulle bestå av 10 helikoptre.Vurdering av ulike alternativ for drift førte til forslag om at Luftforsvaret skulle få oppgaven med drift av helikopterredningstjenesten i sin helhet. Det ble forutsatt gitt særlige bevilgninger til etablering og drift av tjenesten, herunder den nødvendige utvidelse av personellrammen.

Justisdepartementet kom etter hvert til den konklusjon at en lang etappevis utbygging av redningshelikoptertjenesten ikke var gunstig på grunn av de prismessige konsekvensene. Departementet ville isteden bygge ut tjenesten så snart det budsjettmessig lot seg gjøre.

Justisdepartementet ba derfor i St. prp. nr. 33, (1970-71) om at den gitte bestillingsfullmakt for 1970 for tre helikoptre ble utvidet til å omfatte 10 helikoptre til en samlet kjøpesum på inntil 120 millioner kroner. 10 helikoptre ble vurdert å være det minimum antall helikoptre man kunne klare seg med.

Luftforsvaret vurderte Westland Sea King og Sikorsky S-61A til å være de to best egnede helikoptertypene. Valget falt til slutt på Westland Sea King. 10 helikoptre ble bestilt for levering i 1973.

Kilde: NOU 1997:3 «Om Redningshelikoptertjenesten»

Merk

* = Dato merket med asterisk (*), betyr at tidspunkt ikke er bekreftet.