Historikk
Småbedriftsfondets røtter strekker seg tilbake til tiden rundt 1. verdenskrig. Med stortingsvedtak av 17. april 1914 ble Laanefondet til fremme av haandverket og den mindre industri - "Håndverksfondet" - opprettet. Bakgrunnen var at myndighetene hadde innsett småbedriftenes behov for gunstige finansieringsordninger. I 1910 uttalte Den norske Fællesforeningen for Håndverk og Industri at de siste 50 til 100 års sterke utvikling i storindustri og masseproduksjon hadde presset håndverksfagene noe tilbake. Håndverket måtte få den støtten det fortjente for at det skulle kunne bestå ved siden av storindustrien. I den økede konkurransen måtte håndverks- og småindustribedriftene svare med økt spesialisering, noe som forutsatte innkjøp av moderne maskiner og utstyr. De hadde behov for billige lån. Her kom de private bankene med sine høye faste renter til kort. (St.prp. nr. 47, 1914). Med stortingsvedtak av 12. februar 1962 ble Håndverksfondet slått sammen med Husindustrifondet og navnet ble endret til Håndverks- og Småindustrifondet. Husindustrifondet var etablert i 1922 med det formål å yte lån til husindustridrivende ved innkjøp av maskiner. I tilknytning til en omorganisering i 1965 ble det fastslått at garantistillelse skulle være fondets hovedfunksjon. Samtidig var det en viktig oppgave å yte lån i form av investeringskreditt, eventuelt i kombinasjon med driftskreditt. En vesentlig endring var at man nå opphevet det tradisjonelle kravet om at lån bare kunne innvilges mot kommunal garanti. I 1986 ble det foretatt et nytt navneskifte, denne gang til Småbedriftsfondet. Samtidig ble nye lånetilbud til produktutvikling og markedsføringstiltak lansert. Fondet har hele tiden vært statlig med virksomheten basert på bevilgninger over statsbudsjettet og egne renteinntekter. Det har hatt sin naturlige plassering under Industridepartementets myndighetsområde. Rent forvaltningsmessige sider ved administrasjonen som oppbevaring av lånedokumenter, utbetaling av lån og innkreving av renter og avdrag ble overlatt til Finansdepartementet. På midten av 1960-tallet ønsket regjeringen å reorganisere og utvide Håndverks- og Småindustrifondet. I 1965 ble fondsadministrasjonen overført fra Industridepartementet til A/S Den Norske Industribank. Året etter fikk fondet opprettet et eget styre på fem medlemmer som skulle fatte vedtak om garantier og lån (St.prp. nr. 24, 1966-67). Industribanken sto ansvarlig overfor styret. I 1976 fikk banken også hånd om de oppgavene som Finansdepartementet hadde tatt seg av. Ved inngangen til 1990-årene var tiden moden for drastiske endringer. Regjeringen ønsket å samle vesentlige deler av det næringspolitiske og distriktspolitiske virkemiddelapparatet i en institusjon, under en ledelse. Småbedriftsfondet, Industribanken, Industrifondet og Distriktenes Utbyggingsfond ble slått sammen. Ingen av institusjonene skulle videreføres som selvstendige enheter. Den nye, store institusjonen fikk navnet Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Hensikten med sammenslåingen var å øke effektiviteten og samtidig gi brukerne bedre oversikt. Man håpet også på en bedre kobling mellom virkemidlene i distriktspolitikken og tiltakene for produktutvikling i næringslivet. Fra og med 1. januar 1993 var SND en realitet og dermed var Småbedriftsfondet gått over i historien. (Ot.prp. nr. 57, 1991-92 og Lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, av 3. juli 1992).

Kilde: www.arkivportalen.no
(http://www.arkivportalen.no/arkivportalen-web/side/aktor/detaljer?aktorId=no-a1450-01000001127560)

• Håndverks- og småindistrifondet