Gundersen, Preben Thaur (2018):

Organisering av legemiddelberedskap i totalforsvaret: forberedt på det verste

Oslo, Forsvarets høgskole

Publikasjonstype:

Hovud-/magister-/masteroppgåve

Fulltekst:

https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2505648/MA_2018_Gundersen.pdf

Omtale:

http://hdl.handle.net/11250/2505648

Antall sider:

78

Publiseringsspråk:

Norsk

Land publikasjonen kommer fra:

Norge

NSD-referanse:

3425

Disse opplysningene er sist endret:

2/4 2019

Spesifikke virksomheter publikasjonen omhandler:

Sammendrag:

Organiseringen av helseberedskap i Norge er innrettet slik at sivile og militære ressurser må samarbeide for å være i stand til å løse krevende oppgaver. Dette gjelder også legemiddelberedskapen. Mens det tidligere fantes store lagre med medikamenter både på militær og sivil side, er det i dag en langt mindre beholdning. Særlig gjelder dette for Forsvaret, som i all hovedsak baserer seg på det sivile samfunnet og leveranseavtaler med grossister. Vil en slik organisering og innretning dekke behovet som vil oppstå i en situasjon hvor behovet for legemidler er større enn det som finnes tilgjengelig, lokalt eller nasjonalt? Legemiddelmangel er et økende internasjonalt problem. De nasjonale planene som skal ivareta beredskapen retter seg i hovedsak mot sivilt helsevesen og er i stor grad bygget på scenarier for pandemier og naturkatastrofer. De tar i liten grad innover seg totalforsvaret og samfunnets totale behov. Legemiddelberedskapen bærer preg av mange aktører og en fragmentert organisering. Det er bakgrunnen for spørsmålet jeg forsøker å besvare:

I hvilken grad dekker legemiddelberedskapen totalforsvarets behov?

Måten beredskapen organiseres på, hvilken forsyningsberedskap som velges og hvordan sektorene samarbeider er avgjørende for å etablere en robust legemiddelberedskap. Mine hovedfunn viser at det er liten tverrsektoriell samordning om legemiddelberedskap og at det generelt er liten vilje til å finansiere beredskap. Både formelle og uformelle styringsprinsipper, normer og verdier påvirker prosessene. Kultur og tradisjon samspiller med lover, regler og krav og fører til manglende samsvar med de ulike etatenes intensjoner. Respondentene er samstemte i at det er viktig å få på plass en velfungerende legemiddelberedskap, men er også enige i at det er komplekst og uoversiktlig. Antall årlige legemiddelmangler i Norge tilsier at det er viktig å bygge opp en buffer med en tilstrekkelig mengde legemidler på lager. I tillegg bør det utredes ordninger for beredskapsproduksjon ved større hendelser. Dette krever samarbeid mellom militær og sivil sektor, og mellom offentlige og private aktører. Just-in-time prinsipper må vike til fordel for spekulasjonsstrategier for å sikre beredskapslagring og egenproduksjon av legemidler.


Summary

This thesis is about how Norway organises and facilitates its medicine and drug preparedness in a total defence perspective.

Norwegian health preparedness builds on the premise that civil and military assets must cooperate to be able to solve demanding tasks. This also applies to drug preparedness. In the times of the Cold War, large military as well as civilian stockpiles of drugs existed. Today, inventories are significantly smaller. This applies particularly to the armed forces, which mainly rely on non-military resources and supply agreements with wholesalers. Will this cover demands in a situation where drug demand surpasses local or national supplies? Pharmaceutical shortages are an increasing international problem. National plans to ensure preparedness primarily target civilian health systems and are largely built to respond to pandemics and natural disasters. National defence requirements play a marginal role at best. Drug preparedness is hampered with too many actors and a fragmented organization. Considering these aspects, this study will attempt to answer the following question:

To what extent does the drug preparedness cover the total defense needs?

The model chosen for emergency preparedness and how the sectors collaborate are crucial for establishing robust drug preparedness. The main findings in this study shows that there is little cross-sectoral coordination on drug preparedness and willingness to fund it is limited. Both formal and informal management principles, norms and values affect preparedness. Culture and tradition interact with laws, regulations and requirements leading to noncompliance with the various agencies' compliance ability. Respondents agree that it is important to establish well-functioning drug readiness, admitting that this is a complex task. The number of annual drug shortages in Norway underlines the relevance of building a buffer with sufficient stocks of medicines. Moreover, arrangements for drug production should be further explored. This would require cooperation between the military and civilian sectors, and between public and private organisations. Just-in-time principles must yield in favour of ad-hock solutions to ensure stockpiling and production of emergency drugs.